Alene

Jenny har ankommet den fullsatte kirken. Hun ser ingen annen utvei enn å gi sitt ja til Albert, selv om tankene fortsatt er hos Johannes. Men hvor er faren hennes? Han skal følge henne til alteret, der Albert venter. Da kirkedøren endelig går opp, er det ikke faren som kommer, men politiet. – Jeg er redd jeg har dårlige nyheter, sa konstabelen og ble sittende taus. Han var en anelse rødmusset i ansiktet og hadde en imponerende mustasje som han stadig rørte ved, som for å forsikre seg om at den ikke var kommet ut av fasong. Den sorte hjelmen, som han hadde holdt i hånden mens han gikk gjennom kirken, lå i fanget hans. Når han ikke fingret med barten, tviholdt han på hjelmen. – Det er far? hvisket Jenny etter en stund. Den kalde likegyldigheten hun hadde følt, var nå blitt erstattet av en nærmest panikkartet angst.