Sjalusi uten grenser litterære dybdeboringer fra Evripides til Vigdis Hjorth

Sjalusi er utbredt: De fleste av oss har opplevd sjalusi, og for noen kan den bli altoppslukende. Også skjønnlitteraturen er full av sjalusi. I psykologiske og psykiatriske studier - fra Sigmund Freud og Daniel Lagache til Gabriel Langfeldt og Ayala Malach Pines - har sjalusi gjerne blitt drøftet i et klinisk perspektiv. Men ifølge Freud belyses menneskesinnet aller best av dikterne, som ikke skal kurere den «skinnsyke» men som gir oss desto bedre innblikk i den menneskelige psyken. Ved å gå tett inn på åtte litterære dybdeboringer i ekstrem sjalusi, belyser litteraturforskeren Per Buvik den voldsomme makten sjalusien kan få over sinnene. Underveis kommer psykologiske teorier og begreper til fruktbar anvendelse. I Evripides' antikke tragedie "Medea" (431 f.Kr.) skyldes sjalusien krenkelse og ydmykelse. Shakespeares "Othello" (1605) er et offer for Iagos ondskap, men også styrt av seksuell ambivalens. Lev Tolstojs novelle "Kreutzersonaten" (1889) iscenesetter et sjalusimord forårsaket av sosiale samfunnsforhold. I Amalie Skrams "Forraadt" (1891) blir den unge Ory både opprørt over, og sjalu på ektemannens tidligere forhold. Marcels Prousts "På sporet av den tapte tid" (1913-1927) viser at sjalusi kan gå forut for forelskelse og kjærlighet, fordi den skyldes angst for å bli forlatt. I Georges Simenons roman "Brev til min dommer" (1947) dreper en sjalusibesatt lege med fullt overlegg sin elskerinne, og i Vigdis Hjorths roman "Om bare" (2001) er begge de to elskende sjalu, om enn på ulike måter: Hun søker stabil nærhet, han kontroll. Den kvinnelige hovedpersonen i Annie Ernaux' roman "L'Occupation" (2002), blir først sjalu etter at hun selv har avsluttet forholdet: Hun utholder ikke at ekskjæresten har erstattet henne med en ny venninne. Boken er for både de sjalu og de ikke-sjalu, og for både allment interesserte lesere og litterater, psykologer og psykiatere.